I innlegget “Dropp mellomleddet — for konsulenter” skrev vi om hvorfor konsulenter må gi store deler av timeprisen sin til aktører som egentlig ikke er en naturlig del av transaksjonen. I dette innlegget setter vi fokus på den som sitter på innkjøpsiden av konsulenttjenester, nemlig bedrifter.
Når bedrifter ser konsulenter er det gjerne fordi de trenger ekstra kapasitet som de
- ikke har internt i organisasjonen, eller
- trenger mer av, for å dekke etterspørselen av en bestemt type kompetanse.
En bedrift sitt behov er å få tak i riktig kompetanse i rett tid og til en grei pris. Stort sett alle som sitter i slike innkjøpsroller har altfor mye å gjøre, og derfor bør denne jobben helst være så enkel som mulig.
Når folk har dårlig tid, settes gjerne arbeidet med å finne konsulenter ut til eksterne. En ekstern aktør forventer å få betalt for den tjenesten. Den etablerte modellen å ta en del av konsulentens timepris, mellom 10 og 15 % er ikke uvanlig.
Men hvor blir pengene tatt fra? Er det fra konsulenten, som da får betalt mindre? Eller kunden, som da må betale mer? Ikke godt å si. Det vi vet er at pengene tas av transaksjonskostnaden, det vil si timeprisen som avtales for jobben som skal gjøres.
Uavhengig av hvor man mener pengene blir tatt fra, så ender en betydelig sum av kontraktsverdien opp i lommene til mellomleddet. Som vi så i tidligere innlegg, blir denne summen fort mellom 200 000 og 250 000 kroner.
Noen ganger, hvis man finner en helt perfekt konsulent for bedrifter, kan det være verdt prisen. Men det er unntaket. Som regel er det bare et unødvendig mellomledd. Et ledd som kan kan erstattes med en plattform der bedriften selv finner relevante konsulenter. Som for eksempel … Brainbase.